⟵ Gå tilbake til hjemmesiden
ІСТОРІЯ
ЛІТЕРАТУРА
ЕСЕЇ
ІНТЕРВ’Ю
РЕЦЕНЗІЇ
ПЕРЕКЛАД
ILLUSTRATOR KATERYNA SAD
1/2026
Hvorfor vi ikke har hørt
om Lesia Ukrajinka
Tanja Maljartschuk
Ukrainsk forfatter
og essayist
I fjor utga det eminente tyske forlaget Wallstein en samling av Lesia Ukrajinkas noveller. Jeg var redaktør for denne utgivelsen. Dette er den første fullverdige publikasjonen av forfatteren, beregnet på et bredt tysktalende publikum. Men det dukker stadig opp nye oversettelser av tekstene hennes til andre språk. Jeg håper at
Lesia Ukrajinka, etter en forsinkelse på over hundre år, endelig er på vei inn i den verdenslitterære kanon — som hun for lengst skulle ha tilhørt.
Forutsetningene for denne store «entreen» finnes i tekstene hennes, som er både universelle og tidløse. De krever ingen ytterligere forklaringer. For å forstå Lesia Ukrajinka må man rett og slett bli kjent med forfatterskapet hennes. Dette er sterke tekster, skrevet av en ekstremt begavet forfatter.
Jeg vil imidlertid benytte anledningen til å nyansere bildet litt. Selv om kjente historiske og litterære kategorier som navn, nasjonalitet, geografi og tidsperiode ikke kan forklare essensen (og magien) i verkene hennes, hjelper de til å svare på et annet, ganske naturlig spørsmål som melder seg for utenlandske lesere i dag: Hvorfor har vi ikke hørt om Lesia Ukrajinka før?
/ Sannelig, hvorfor? /
La oss starte med navnet. Allerede her støter vi på noen vanskeligheter. Larysa Kosatsj, født i 1871 i Ukraina, velger et litterært pseudonym som i dag, i det minste, høres uvanlig ut. Ukrajinka betyr bokstavelig talt «ukrainsk». Hvorfor måtte hun peke mot etnisiteten sin på en så direkte måte? Hvorfor ville hun ikke gjemme seg bak et mannsnavn, slik George Sand eller George Eliot gjorde, eller bak initialer, som Emily Dickinson? Dessuten passer ikke Lesia Ukrajinka inn i den forenklede ideen om en «nasjonal» forfatter.
Hun snakket ni europeiske språk, leste François-René de Chateaubriand og Friedrich Nietzsche i original, oversatte Heinrich Heine, William Shakespeare og Giacomo Leopardi.
I egne tekster avsto hun dessuten fra ensporet patriotisk retorikk. Mer enn det, hun distanserte seg konsekvent fra den provinsielle, folkelige prosaen til sine samtidige — stort sett menn — og kritiserte dem åpent ved flere anledninger.
Gjennom hele det korte livet prøvde hun å skape en motvekt mot den snevre provinsialismen med intellektuell dybde og indre frihet — samtidig som hun innså at det ukrainske forfattermiljøet var under et sterkt ytre press. Er det mulig å hjelpe fellesskapet til å frigjøre seg uten å bli absorbert av det samtidig?
Situasjonen virket fastkjørt, og Lesia Ukrajinka hadde ingen illusjoner. Tekstene hennes var for det meste uforståelige for hennes samtidige: De ble ansett som altfor abstrakte og komplekse, med temaer som lå langt fra essensielle behov for nasjonsbygging. Mest populære ble hennes tidlige dikt, skrevet i en alder av tolv år — jeg var like gammel da jeg skulle lære dem utenat på skolen. Det er ingen overdrivelse å si at det knapt finnes noen i Ukraina som ikke kjenner diktet «Contra spem spero».
«Contra spem spero»
Гетьте, думи, ви хмари осінні!
То ж тепера весна золота!
Чи то так у жалю, в голосінні
Проминуть молодії літа?
Ні, я хочу крізь сльози сміятись,
Серед лиха співати пісні,
Без надії таки сподіватись,
Жити хочу! Геть, думи сумні!
Я на вбогім сумнім перелозі
Буду сіять барвисті квітки,
Буду сіять квітки на морозі,
Буду лить на них сльози гіркі.
І від сліз тих гарячих розтане
Та кора льодовая, міцна,
Може, квіти зійдуть — і настане
Ще й для мене весела весна.
Я на гору круту крем’яную
Буду камінь важкий підіймать
І, несучи вагу ту страшную,
Буду пісню веселу співать.
В довгу, темную нічку невидну
Не стулю ні на хвильку очей —
Все шукатиму зірку провідну,
Ясну владарку темних ночей.
Так! я буду крізь сльози сміятись,
Серед лиха співати пісні,
Без надії таки сподіватись,
Буду жити! Геть, думи сумні!
«Ja, jeg skal le gjennom tårene», «Jeg skal rulle en tung stein opp et bratt fjell»
— hvem har skrevet det? Lesia Ukrajinka, så klart.
Samtidig forble hennes filosofiske teaterstykker og lange lyriske dikt om antikke, religiøse og historiske temaer ulest. Teaterstykkene fant ikke sitt publikum.
«Jeg blir respektert,
men ikke lest»,
var forfatterens konklusjon, formulert med hennes karakteristiske tilbakeholdne selvironi.
Først på slutten av både sin litterære karriere og livet fikk hun sitt endelige gjennombrudd. Dramaet Skogens sang, dypt og filosofisk, men gjennomsyret av motiver fra folkeeventyr, fikk en bred popularitet. Det rene og drømmende skogvesenet Mavka gir avkall på sin natur da hun forelsker seg i en landsens gutt som spiller fløyte så vakkert. Det merkelige forholdet viser seg å være kortvarig. Snart velger gutten en annen: en jordnær, praktisk jente som kan stelle hus og dyr. Den milde Mavka må gi opp. Hun blir til et piletre, og en ny fløyte blir laget av grenen hennes.
«Contra spem spero»
Гетьте, думи, ви хмари осінні!
То ж тепера весна золота!
Чи то так у жалю, в голосінні
Проминуть молодії літа?
Ні, я хочу крізь сльози сміятись,
Серед лиха співати пісні,
Без надії таки сподіватись,
Жити хочу! Геть, думи сумні!
Я на вбогім сумнім перелозі
Буду сіять барвисті квітки,
Буду сіять квітки на морозі,
Буду лить на них сльози гіркі.
І від сліз тих гарячих розтане
Та кора льодовая, міцна,
Може, квіти зійдуть — і настане
Ще й для мене весела весна.
Я на гору круту крем’яную
Буду камінь важкий підіймать
І, несучи вагу ту страшную,
Буду пісню веселу співать.
В довгу, темную нічку невидну
Не стулю ні на хвильку очей —
Все шукатиму зірку провідну,
Ясну владарку темних ночей.
Так! я буду крізь сльози сміятись,
Серед лиха співати пісні,
Без надії таки сподіватись,
Буду жити! Геть, думи сумні!
Blant de mange tolkningene av dette stykket finnes det én som er vanskelig å benekte:
Lesia Ukrajinka var selv som Mavka i ukrainsk litteratur, alltid på jakt etter det sublime og det sanne, mens de fleste av hennes lesere levde i en verden der det var lite rom for kunst og åndelige opplevelser.
Likevel bar hun pseudonymet — og her vender jeg tilbake til det ikke særlig originale navnet — med urokkelig besluttsomhet. Gjennom det sa hun:
«Jeg er en av dere, jeg er akkurat som dere.»
En annen beskjed, denne gangen politisk, var rettet mot imperiet som prøvde å redusere Ukraina til en taus, underordnet masse. Lesia Ukrajinka utfordret det:
«Meg får dere ikke!»
Med et slikt pseudonym var det rett og slett umulig.
/ Politikk /
Jeg
har skrevet at Lesia Ukrajinka ble født i Ukraina, men Ukraina i moderne forstand eksisterte ikke den gang. Det ble brukt vage og nedsettende administrative betegnelser om det, som for eksempel «vestlige provinser i Det russiske imperiet», «Lille-Russland» eller «sørvestlige territorier». Livet til de få ukrainske intellektuelle lignet tilværelsen «i magen på en mastodont», som historikeren Volodymyr Antonovytsj har formulert det. Man kan bare gjette på om de oppfattet Det russiske imperiet som en levning fra fortiden, eller om de følte seg som museumslevninger etter en døende nasjon.
har skrevet at Lesia Ukrajinka ble født i Ukraina, men Ukraina i moderne forstand eksisterte ikke den gang. Det ble brukt vage og nedsettende administrative betegnelser om det, som for eksempel
«vestlige provinser i Det russiske imperiet», «Lille-Russland» eller «sørvestlige territorier». Livet til de få ukrainske intellektuelle lignet tilværelsen «i magen på en mastodont», som historikeren Volodymyr Antonovytsj har formulert det. Man kan bare gjette på om de oppfattet Det russiske imperiet som en levning fra fortiden, eller om de følte seg som museumslevninger etter en døende nasjon.
Den russiske imperiale diskursen om Ukraina og ukrainere på 1800-tallet illustreres av uttalelsene til den innflytelsesrike samfunnsdebattanten og kritikeren Vissarion Belinskij. Til tross for sitt rykte som motstander av tsarismen, og populariteten i liberale kretser, kritiserte han skarpt Mykola Markevytsjs «Lille-Russlands historie» (1842). Han argumenterte spesielt for at «lille-russere alltid har vært et folkeslag og aldri noen nasjon», og at deres historie er «en bekk som renner ut i den store russiske elven». Han mente at ukrainere riktignok var modige, men ute av stand til å dra nytte av sine egne seire: «De beseirer fiendene sine, viser mirakler av heltemot, og deretter drar de hjemover og drikker vodka.»
Denne «shamingen» på nasjonalt nivå, som den dag i dag praktiseres i Russland, forsterket en rigid dikotomi. Alle som på den tiden ønsket å drive med kunst eller vitenskap i Ukraina, sto overfor et vanskelig valg: enten måtte de tjene imperiet, som oppfattet seg selv som sivilisert, opplyst og privilegert, eller så måtte de slutte seg til en leir av marginaliserte undermennesker uten noen utsikter for fremtiden.
Sistnevnte skulle i beste fall synge triste sanger til vodka.
Lesia Ukrajinka valgte konsekvent denne andre leiren, og det er noe jeg setter spesielt stor pris på ved henne. Hun inntok en holdning som vi i dag ville kalt antikolonial, antiautoritær og rettet mot fremmedfiendtlighet. Maktens pomp og prakt tiltrakk henne aldri. Hennes plass var ved siden av de rettighetsløse utenforstående — som i likhet med henne verken hadde et navn eller en stemme. Forresten elsket Lesia Ukrajinka å synge, og det har man historiske vitnesbyrd på. Det finnes til og med et lydopptak av henne som synger.
Om hun drakk vodka, er derimot ukjent. Jeg tror heller at hun foretrakk vin.
I 1896 skrev Lesia Ukrajinka en skarp pamflett på fransk — «La voix d’une prisonnière russe» (Stemmen til den russiske fangen). Den var adressert til franske forfattere og intellektuelle som nylig hadde tatt imot den russiske tsaren Nikolaj II i Paris. Den ukrainske forfatteren oppfordret dem til ikke å la seg blende av imperiets glans. Hun lurte på hvordan representanter for en kultur formet av idealene om frihet, likhet og brorskap, som hadde opplevd revolusjon og avskaffet sin egen konge, kunne ønske en utenlandsk monark velkommen. Det virket uforståelig for henne at den russiske nasjonalsangen «Gud bevare tsaren» ble spilt i speilsalen i Versailles.
Ifølge kilder sendte Lesia Ukrajinka pamfletten sin til den sentrum-venstre-orienterte avisen La Réforme og signerte den med ett ord: «Fangen». Jeg skal sitere et særlig talende fragment der hun henvender seg til sine franske kolleger: «Vet dere, ærede brødre, hva fattigdom er? Fattigdom i landet som dere kaller stort? Det ser ut til å være deres favorittord — denne fattigslige ‘storhet’ som franskmennene visstnok har en naturlig dragning mot. Ja, Russland er stort; en russer kan forvises til verdens ende uten at han må krysse noen statsgrenser. Ja, Russland er stort — med sult, uvitenhet, tyveri, hykleri, endeløst tyranni; og alle disse lastene er også store, kolossale og grandiose. Våre tsarer overgikk egypterne i sin lidenskap for det massive: Pyramidene i imperiet vårt er høye og ekstremt sterke. Bastillen deres er ingenting sammenlignet med dem.»
ПPamfletten ble som sagt skrevet på fransk.
Den ble aldri trykket.
/ Språk /
Lesia Ukrajinka kunne ni språk, inkludert gammelgresk og latin, og lærte stadig nye, som for eksempel norsk, fordi hun ville lese en av sine favorittforfattere, Henrik Ibsen, i original. Under påvirkning av hans Gjengangere skrev hun sitt første store teaterstykke, Den blå rosen. Brevene hennes er fulle av sitater på tysk og fransk. Hun brukte russisk hovedsakelig av praktiske grunner, for å skrive betalte litteraturkritiske artikler for magasinet Zjizn (Livet) i St. Petersburg eller for å nå et bredere publikum. Det samme gjorde onkelen hennes, den berømte historikeren og «sosialisten av moderat anarkistisk overbevisning», Mykhajlo Drahomanov. Han flyktet fra forfølgelse og emigrerte til Genève. Senere fikk han et professorat ved Universitetet i Sofia.
Drahomanov, som stod familien nær og regnes som en mentor for Lesia Ukrajinka, var en av de fremtredende intellektuelle i sin tid. Han hadde bred autoritet i den slaviske verden. Han innførte begrepet «plebeiske nasjoner» der han la vekt på rollen til sosialt undertrykte, men kulturelt levedyktige folkeslag i den europeiske demokratiseringen. Avhengig av formål og publikum skrev han på ukrainsk, russisk og fransk.
L
esia Ukrajinka, derimot, valgte bevisst ukrainsk for sine litterære verk. På den tiden var språket marginalisert og uten etablerte normer eller et fullverdig ordforråd. Det verste var nok at bruken av ukrainsk ble sidestilt med å være kriminell: Dekretet fra 1876 forbød språket i Det russiske imperiets kulturelle sfære og utdanning.
esia Ukrajinka, derimot, valgte bevisst ukrainsk for sine litterære verk. På den tiden var språket marginalisert og uten etablerte normer eller et fullverdig ordforråd.
Det verste var nok at bruken av ukrainsk ble sidestilt med å være kriminell: Dekretet fra 1876 forbød språket i Det russiske imperiets kulturelle sfære og utdanning.
Pussig nok viet dette dekretet en egen paragraf til Lesia Ukrajinkas onkel, Mykhajlo Drahomanov. Han skulle forvises som en «uforbederlig og farlig agitator». Drahomanov ville ikke vente på å bli arrestert og dro på egen hånd.
Kriminaliseringen av språket virker barbarisk i dag. For Lesia Ukrajinka var det virkelighet. De som ignorerte forbudet måtte trykke bøkene sine i utlandet — først og fremst i Halytsjyna, som var en del av Det østerriksk-ungarske imperiet og nøt bredere kulturell autonomi. Derfra ble bøker smuglet inn til Kyiv. Ukrainsk litteratur eksisterte i en semi-lovlig sfære, og ofte fullstendig under radaren for styresmaktene. Alle som var involvert i ukrainsk litteratur, måtte regne med å bli forfulgt av det tsaristiske hemmelige politiet. Ransakinger og kortvarige, «forebyggende» arrestasjoner var vanlige.
Da en rekke representanter for den ukrainske intelligentsiaen ble arrestert i Kyiv uten noen forklaring midt på natten i januar 1907, kalte Lesia Ukrajinka det «kluss» i et brev til moren:
«Hva skulle det være godt for at folk, ofte syke og gamle, ble dratt til politistasjonene for å tilbringe natten der, og så sluppet fri uten noen forklaring? Lilja og jeg hadde det forholdsvis greit: Cellen var mer eller mindre ren, og selskapet var ikke kriminelt. Dessuten fikk vi en flaske varm melk og to kjøttkaker fra Hrintsjenko, som var vis-à-vis oss i cellen, så vi spiste til og med frokost.»
Borys Hrintsjenko var forfatter og «ulovlig» redaktør for den første ordboken for det «ikke-eksisterende» ukrainske språket. Denne episoden kan gi oss en idé om omstendighetene han arbeidet under, frem til ordboken til slutt ble publisert.
/ Europa /
Den «normaliserte abnormaliteten» i hjemlandet, gjennomsyret av vold, sto i skarp kontrast til livet i Vest-Europa som Lesia Ukrajinka regelmessig besøkte for å få behandling for sykdommen sin. Hun hadde råd til slike reiser fordi familien hennes var av ukrainsk småadel, senere også takket være inntekter fra egen litterær virksomhet. Hun tilbrakte ofte vintermånedene i Jalta, Egypt eller Georgia. Vest-Europa ble imidlertid et speil der begrensningene i hennes livssituasjon var særlig synlige. Hun dro dessuten dit når hun var alvorlig syk, for å hvile, motta medisinsk behandling eller gjennomgå en kirurgisk operasjon.
Som mange av sine samtidige fra Det russiske imperiet ble Lesia Ukrajinka kjent med Europa gjennom byen som tradisjonelt kalles den «østlige port»: Wien. Våren 1891 bodde den unge forfatteren i Florianigasse. Hun var fascinert av Wiens arkitektur («Når rakk disse menneskene å bygge så mye!?»), det yrende livet på kaffehusene og muligheten til å lese dusinvis av aviser der. Hun besøkte teatre, operaer og konserter, og oppdaget slik vestlig kultur og moderne kunstbevegelser. Selv appelsiner smakte bedre for henne i Wien enn noe annet sted.
«Jeg lever her som en fri person, går på teater og gjør absolutt ingenting, à la turiste.»
Det eneste hun ikke likte i Wien, var den lokale dialekten, som var vanskelig å forstå, og Wien-boernes overdrevne beundring for Émile Zola, hvis verk hun anså som «håpløst motbydelige».
Berlin, gjennomboret av underjordiske kommunikasjoner, fremsto for Lesia Ukrajinka som en by der det konstant arbeidet en hær med muldvarper. Det var nattelydene som gjorde størst inntrykk på henne — «som om noen gnomer, underjordiske vesener, utførte hemmelig arbeid».
Det er mulig at disse søvnløse muldvarpgnomene fra Berlins undergrunn var et ekko av kloroformen og morfinen som hun var nødt til å ta for å døyve smertene etter operasjonen. I Berlin fjernet den berømte tyske kirurgen Ernst von Bergmann en del av lårbenet hennes.
I desember 1901 besøkte Lesia Ukrajinka Venezia — en fin by, «men akk så dyr». I San Remo syntes hun at innbyggerne var utilgivelig skjødesløse med blomster: Ingen brydde seg om dem her, og man kunne plukke så mange roser man ville på bulevardene.
Det finnes et avsnitt i brevene hennes som slår meg på en ny måte hver gang. Den tjue år gamle forfatteren skrev fra Wien:
«Jeg føler nesten at jeg på hendene og halsen har røde merker etter slaveriets lenker og åk, og alle kan se disse merkene, og jeg skammer meg over meg selv foran et fritt folk. Hendene mine er i lenker, men hjertet og sinnet mitt er fritt, kanskje friere enn alle menneskers, det er derfor det føles så bittert, og vanskelig, og skamfullt».
Noen ganger lurer jeg på om hennes intelligente, beskjedne væremåte var en konsekvens av en langvarig skyldfølelse for nasjonal og kulturell ydmykelse. Det fantes også en annen omstendighet som kompliserte alt: Hun var kvinne.
/ Intelligent kvinne må være syk /
I
følge Susan Sontag var denne kombinasjonen avgjørende for en kvinnelig forfatter i den tidlige litterære modernismen. Sykdom ble oppfattet som et tegn på en raffinert, sensitiv natur, mens god helse ble ansett som vulgært og småborgerlig. Lesia Ukrajinka tok inn denne formelen intuitivt, og la følgende ord i munnen på en av sine kvinnelige karakterer: «Av og til har jeg litt vondt her og der, men det er vel ingen intelligent kvinne som er helt frisk.» En annen formulerer det enda mer radikalt: «Bare et sykt menneske er et menneske».
følge Susan Sontag var denne kombinasjonen avgjørende for en kvinnelig forfatter i den tidlige litterære modernismen.
Sykdom ble oppfattet som et tegn på en raffinert, sensitiv natur, mens god helse ble ansett som vulgært og småborgerlig. Lesia Ukrajinka tok inn denne formelen intuitivt, og la følgende ord i munnen på en av sine kvinnelige karakterer: «Av og til har jeg litt vondt her og der, men det er vel ingen intelligent kvinne som er helt frisk.» En annen formulerer det enda mer radikalt: «Bare et sykt menneske er et menneske».
I en alder av tolv år, da hun skrev sine første dikt, fikk Lesia Ukrajinka en diagnose som definerte livet hennes like mye som litteraturen: beintuberkulose. Først ble det ene beinet hennes rammet, deretter spredte sykdommen seg til lungene — med hosteanfall, kortpustethet og vekttap — og reproduksjonssystemet, ledsaget av feber og infeksjoner. Fra da var smertene en konstant del av hverdagen hennes. Sykdommen ble en del av hvem hun var, den ble hennes daglige kamp, og samtidig et tabu: Hun likte ikke å snakke om den. Det konstante «memento mori» presset henne til å jobbe enda hardere, skape enda mer og tjene fellesskapet enda mer hengivent. Det vanlige livsscenarioet — romantiske forhold, familie, barn — mistet betydning for henne veldig tidlig. Hun ville lete etter andre måter å realisere lidenskapen sin på.
Utad virket det som om ingenting skjedde. Lesia Ukrajinkas biografi ser så fargeløs ut at hun senere ble kalt «en kvinne uten biografi», en forfatter som ikke trengte en livshistorie, fordi alt av verdi ble omskapt til litteratur. Den ukrainsk-amerikanske slavisten Jurij Sjeveljov hevdet at Lesia Ukrajinka eksisterte der lidenskapen for tenkningen begynte. Hun påsto selv at det i livet hennes verken fantes noe interessant for andre eller noe skamfullt for henne.
Selvfølgelig er begge påstandene usanne. Det fantes noe interessant. Og det manglet ikke på noe «skamfullt». Livet og arbeidet til Lesia Ukrajinka, som personifiserer ukrainsk kultur og undergraver den samtidig, var intenst og motstridende. I det uavhengige Ukraina i 1990-årene skapte hennes figur den første store litterære skandalen: Solomija Pavlytsjko, som forsket på ukrainsk modernisme, analyserte Ukrajinkas korrespondanse med sin samtidige Olha Kobyljanska og så i den ikke bare intellektuell nærhet, men også mulige spor etter et erotisk forhold.
For en skandale det var! Et skikkelig sjokk for alle skolelærere i ukrainsk språk og litteratur som fremhevet Lesia Ukrajinka som en sykelig jente i nasjonaldrakt med et like «nasjonalt» arbeidsverktøy — en rive — i hendene (et slikt fotografi finnes faktisk). Og plutselig — for en skam: Hun kunne være lesbisk!
Da jeg var student, hvisket man bare om forholdet mellom Lesia Ukrajinka og Kobyljanska. Den offentlige opinionen delte seg i to uforsonlige leire: Noen insisterte på at vennskapet var «uanstendig», andre avviste kategorisk en slik tolkning. Det ble gjort utallige forsøk på å forklare de mystiske tiltalene Lesia Ukrajinka brukte i brevene sine: «Noen hvit» (Ukrajinka selv) skrev til «noen svart» (Kobyljanska) — hva kunne det bety? Hvorfor ikke «Kjære Olha»? Og de merkelige «pasene» Ukrajinka avsluttet noen av brevene sine med: «Pas, pas, pas! Pas!» — var dette et spill? En gest? Et kjærtegn?!
Jeg har ingen bestemt mening om dette delikate spørsmålet og mistenker at det ikke finnes noe svar i det hele tatt. Kobyljanskas brev ville ha nok kastet mer lys over det, men de er borte, og ble sannsynligvis brent. Jeg er imidlertid ikke i tvil om én ting: Lesia Ukrajinka avsto aldri fra følelser og handlinger, så lenge de ikke skadet andre. Hun led ofte selv, men det finnes ingen vitnesbyrd om at andre led på grunn av henne. Sykdommen gjorde at hun var avhengig av andres hjelp, og hun lærte å akseptere den og søke den forsiktig, uten press. Ukrajinka opprettholdt nære, varme forhold til alle medlemmer i sin store familie. Hun fant til og med en måte å komme overens med sin dominerende mor, forfatteren Olena Ptsjilka (også et pseudonym) på, og led ikke av åpenbare psykologiske traumer.
En annen «skandaløs» episode i Lesia Ukrajinkas biografi var hennes kjærlighet til den belarusiske revolusjonære Serhej Merzjynskyj. De møttes i Jalta på Krym, hvor begge overvintret på grunn av tuberkulose. Merzjynskyjs sykdom var mye mer aggressiv og brakte ham raskt til dødens rand. Det finnes ingen bevis for at han gjengjeldte følelsene hennes. Likevel trosset Lesia Ukrajinka familien og dro til Minsk for å ta vare på ham i de siste månedene han levde. Hun dediserte de ømmeste diktene til han, fulle av en sjelden type kjærlighet — uten krav, uten begjær etter å eie, uten et snev av vold — som eføyens kjærlighet til en ruin.
I diktet «Jeg ville som eføy omfavne deg» lover Lesia Ukrajinka sin kjære at hun skal beskytte ham mot kulden og den fiendtlige verden så lenge hun må, og dø med ham når tiden er inne og ruinen kollapser. «Hva kan eføyen gjøre i ensomhet?» spør hun og skisserer så et forhold som vi i dag ville kalt giftig: «Bare slynge seg av fortvilelse rundt en poppel og bli verre enn en grav for den».
Hennes hengivenhet er forvirrende, man vil nesten ikke tro at noe slikt er mulig. Merzjynskyj var forelsket i en annen kvinne og dikterte avskjedsbrev til henne fra dødsleiet. Lesia Ukrajinka skrev ned ordene hans, sendte brevene og leste opp svarene. Denne ekstreme formen for selvfornektelse var imidlertid organisk for Lesia Ukrajinka — den var forankret i hennes tanker og i hennes verk (spesielt i dramaet Besatt, som ble skapt på bare én natt).
Da Merzjynskyj døde i mars 1901, var Ukrajinka tretti. Hun tok på seg en svart sørgekjole og gikk nesten utelukkende i svart etter dette. Den jordiske, kvinnelige lidenskapen for det kroppslige livet ble til en lidenskap for tenkning.
Senere skulle forfatteren gå inn i andre forhold og til og med gifte seg. Ekteskapet med etnografen Klyment Kvitka virker som en overraskende uinteressant historie — som om fornuften hadde seiret over det utmattede hjertet. Ikke et eneste fotografi av paret har blitt bevart.
Selv etternavnet hans — Kvitka — høres rart ut ved siden av pseudonymet hennes. Likevel kan man tro at Lesia Ukrajinka i forståelsen av menneskelige forhold og følelser hadde nådd et nivå som var uoppnåelig for mange av oss. Kanskje er den stille, hverdagslige partnerkjærligheten sunnest av alle?
«Jeg håper at jeg har en og annen idé»
Lesia Ukrajinkas korrespondanse med slektninger, litterære og politiske likesinnede strekker seg over trettisju år. Den utgjør fire av de fjorten bindene i hennes komplette samling av verk, utgitt i Ukraina i 2021, og leses i dag som en spennende epistolær roman.
Det er umulig å forbli likegyldig til forfatteren. Lesia Ukrajinka er nysgjerrig, medfølende, innsiktsfull, skarp, vittig og ærlig. Brevene hennes handler om reiser, forhold, preferanser, tvil og skuffelser. Hun bebreider seg selv for latskap og innesluttethet, kaller seg selv grusom eller — med referanse til sykdommen sin — en «invalid» og en «kirurgisk-ortopedisk utstillingsdukke».
«Du sammenligner meg med en engel», skriver hun til Olha Kobyljanska,
«men, kjære deg, denne engelen blir noen ganger så overveldet av hat at hun garantert ville ha blitt kastet ned fra himmelen om hun på mirakuløst vis hadde kommet opp dit.
Vårt Ukraina under Russland er ikke et egnet sted for å oppdra engler».
I brevene bygger og destillerer Lesia Ukrajinka sitt syn på verden. Det blir særlig tydelig i hennes vurdering av datidens «stjerner», Friedrich Nietzsche og Karl Marx. Den ene ble kalt en profet for en ny estetikk, den andre en forløper for en ny samfunnsorden. I det 20. århundre, som Lesia Ukrajinka bare rakk å se den spede begynnelsen av, ble utallige menneskeofre lagt på disse profetenes alter. Ukrajinka stolte imidlertid verken på den ene eller den andre, selv om hun leste begge nøye. Om Nietzsche skrev hun for eksempel: «Hans ideal om Übermensch, overmennesket, den blonde Bestie, fortryller meg på ingen måte. Aforismene hans er riktignok ofte strålende og vakre, men jeg blir ikke forelsket i aforismer».
Dette hindret henne ikke i å veve Nietzsche inn i spøkene sine:
«Jeg må si à la Nietzsche: Mamma, jeg er
i ferd med å gå fra vettet! Han hadde
riktignok mye vett å gå fra, men hva slags
vett har jeg?»
Og slik skriver hun om Karl Marx’ Kapitalen:
«Jo lenger jeg leser, desto mer skuffet blir jeg: Jeg ser ikke det ‘konsise systemet’ som beundrere av denne boken snakker om, selv om jeg ser mange fakta, flere pussige hypoteser og enda flere rene pussigheter, men mye forblir uklart for meg, uforklart og uuttalt både i den vitenskapelige teorien og i de praktiske konklusjonene fra den. Nei, dette novum evangelium krever fortsatt mer uforbeholden tro enn den jeg har».
Vurderingene hennes er klinkende klare og kontrasterer med senere sovjetiske forsøk på å fremstille henne som revolusjonær og til og med marxist.
Med Lesia Ukrajinka fikk ukrainsk feministisk tenkning intellektuell skarphet for første gang. Samtidig var frigjøring for henne aldri bare begrenset til kvinnenes frigjøring, den handlet om menneskets frihet generelt. Hun unngikk bevisst ideologisk fanatisme.
Jeg minnes Hannah Arendt her. I et av intervjuene ble hun spurt om hva hun tenkte om feminisme. Arendt, som med en enestående klarhet analyserte politisk vold i det 20. århundre, hovedsakelig initiert av menn, svarte at det finnes yrker som ikke passer for en kvinne. For eksempel er kvinner ikke egnet til å gi ordre. Så la hun til: «Kanskje jeg tar feil».
Lesia Ukrajinkas feminisme var annerledes: naturlig, men resolutt. Sin første protest skal hun ha uttrykt i barndommen. Da bestemoren hennes klaget over at enda en pike var født i familien, svarte lille Lesia indignert:
«Er ikke en pike et menneske? Mennesker føder piker, ikke sant? Piker eksisterer ikke bare for skjønnhet. Det finnes noen som kanskje ikke er vakre, men som er smarte og i stand til hva som helst!»
Det er nettopp slike kvinner — smarte og i stand til hva som helst — som senere skal bli hovedkarakterer i de fleste av tekstene hennes. De tenker, protesterer og tar avgjørelser. De gjør opprør og blir straffet, fordi verden ennå ikke er klar for forandring. I essayet «Nye perspektiver og gamle skygger. Ny kvinne i vesteuropeisk fiksjon», publisert i 1900 i det St. Petersburg-baserte magasinet Zjizn (Livet), går Lesia Ukrajinka i sømmene på sin tids kjønnsretorikk. Den tyske forfatteren Helene Böhlau, for eksempel, råder i romanen Halbtier (Halvdyret, 1899) kvinner til å la være å strebe etter likestilling med menn, men strebe heller etter noe «høyere», «overmenneskelig», som menn visstnok ikke er i stand til. Alt menn har — kongresser, klubber, stemmerett — er bra, men i bunn og grunn er det smålig og banalt. Ukrajinkas tørre kommentar til dette var: Enda bra at kvinner — enten de vil det eller ikke — på veien til et overmenneske først blir nødt til å nå nivået på et vanlig menneske.
Omfanget i hennes lesning er imponerende. I det nevnte essayet kommer Ukrajinka inn på over førti moderne europeiske forfattere, inkludert George Eliot, Mary Ward, Ilse Frapan, Amalie Skram, Anselma Heine, Pierre Louÿs, Paul Margueritte, Marcel Prévost, Anatole France, Gerhart Hauptmann og Maurice Maeterlinck, bare for å nevne noen. Den berømte svensken August Strindberg tjener som et eksempel på forfattere som ikke bare fremstiller kvinner som mindreverdige, men også ser dem som et hinder for mennenes fremgang. Hun avviser like mye det idealiserte bildet av det «evige feminine» hos Goethe som et annet ytterpunkt i den franske fin de siècle der kvinnen ble revet ned fra pidestallen, trampet ned i skitten og forvandlet til en furie. Dumas’ sentimentale karakterer, hvis høyeste mål var «kjærlighet, respekt og familielykke», vekket ingen sympati hos Lesia Ukrajinka. Hun siterer sarkastisk den siste setningen fra Rosny-brødrenes den gang populære roman L’Indomptée (Ubeseiret, 1893):
«En mann kom inn i livet hennes, og med ham kom morsrollen, freden, styrken — den evige loven som forener jorden med eteren».
«Det er like mye kunst i mannlige romaner om kvinner som det er sukker i medisin», konkluderer Ukrajinka. «Og effekten er den samme: ingen. Hvorfor er ingen interessert i hvordan kvinner egentlig er?»
Det overveiende mannlige ukrainske litterære miljøet visste ikke hva de skulle gjøre med denne sykelige, skjøre og likevel så modige kvinnelige forfatteren. Noen benektet at hun hadde litterære evner, andre tvilte på hennes kunnskaper i det ukrainske språket. Noen ventet tålmodig på hennes død, og Lesia Ukrajinka spøkte til og med om at nekrologen hennes nok var blitt skrevet for lenge siden.
Ukrajinkas eldre kollega Ivan Franko valgte en original og ganske veltalende måte å «forklare» henne på. Han hadde nok de beste intensjonene da han bemerket at kraften i poesien hennes gjorde henne til «den eneste mannen i hele Ukraina». Denne merkelappen festet seg til henne. Hvis en kvinne ikke kan bringes til taushet, blir hun erklært som mann.
Franko, hennes «cher maître», påførte utilsiktet den yngre forfatteren en annen skade: Han nektet hennes prosa kunstnerisk verdi. Talentet hennes var rent lyrisk, hevdet han, og novellene vil ikke legge et eneste ekstra blad til laurbærkransen hennes. Det verste var ikke engang den offentlige nedvurderingen, men at det virket som om Ukrajinka har funnet seg i denne dommen. Hun begynte selv å oppfatte prosaen sin som annenrangs. Den virkelige, «høye» kunsten var lyrikk og lyrisk-episke dramaer. Hun skrev prosa i øyeblikk av fullstendig fysisk utmattelse, for ikke å kaste bort dagene og i det minste gjøre noe nyttig («Jeg har skrevet så lite nyttig i livet»). Prosa kom lett til henne, krevde ingen betydelig emosjonell anstrengelse, og derfor måtte ikke verdien av den være så høy heller.
Hver gang jeg leser prosatekstene hennes, for det meste fragmentariske, stort sett ikke publisert mens hun levde, blir jeg fortryllet av språkets presisjon, av dybden i observasjonene. Og fremfor alt — av kunsten å hinte: som om det finnes et tomt rom ved siden av hver tekst, som man kan trekke seg tilbake til og tenke på sitt eget. Ukrajinkas fortellinger er ikke didaktiske, ikke autoritære mot virkeligheten, og karakterene hennes bindes umerkelig og naturlig sammen. Handlingen utfolder seg nesten av seg selv, som en pergamentrull når man knytter opp snoren som holder den sammen. Det finnes ikke noe svart-hvitt, men det finnes det stygge og det skjønne. Det finnes ikke noe rett og galt, men det finnes mennesker som lider, og de som sårer dem, ofte uten å merke det.
Masker er et av Lesia Ukrajinkas hovedmotiver. I novellen «Vennskap» er handlingen lagt til en landsby i Volyn-regionen på slutten av 1800-tallet, og forfatteren skildrer med imponerende kraft hvordan jenter og kvinner gradvis aksepterer rollene verden pålegger dem. To venninner — den ene en bonde, den andre av småadelsætt — sliter med sosiale forventninger og personlige konflikter. De gjør motstand, men før eller siden vokser masken likevel sammen med ansiktene deres. Et annet eksempel er Ekbal-Ghanem, en muslimsk kvinne i et egyptisk harem som hver dag legger et tykt lag med pudder i ansiktet for å skjule de første tegnene på aldring. Som trettiåring anses hun som slitt, verdiløs og ubrukelig. Hun elsker ikke mannen sin og leter til og med etter en måte å få ham til å miste interesse for henne på — en slags antikjærlighetsdrikk. Men livet uten ekteskap, skjønnhet og femininitet er utenkelig for henne.
Det er bare i novellen «Over havet», som foregår i Jalta, at den kvinnelige karakteren ikke bærer en maske. Hun tillater seg å si ting som:
«Misantropi ligger ikke i min natur, men noen
ganger hender det at jeg vil rømme fra folk for en stund nettopp for ikke å begynne å hate dem».
/ Havet /
Jeg nærmer meg slutten av fortellingen om Lesia Ukrajinka, uten at jeg har fortalt det viktigste. Men er det overhodet mulig? Uansett hvor hun dukket opp, enten iført et skremmende ortopedisk apparat eller på krykker, haltende eller mens hun støttet seg på armen til en slektning, etterlot hun seg en undring og vekket ettertanke.
Jeg har knapt nevnt psykologi, som Lesia Ukrajinka var opptatt av at skulle etablere seg som en selvstendig disiplin. Hun var interessert i menneskenes indre liv, særlig der det slo sprekker og viste seg i form av hysteri, nevrasteni og vrangforestillinger — populære diagnoser på den tiden. Hun spurte seg selv om hvor grensen mellom normalitet og galskap gikk, og satte til og med dette spørsmålet i epigrafen til novellen «Sorgens by», der hun skildret livet på et asyl for psykisk syke. På den tiden hadde Sigmund Freud ennå ikke utgitt noen av hovedverkene sine.
Jeg har bare så vidt streifet ved de dramatiske verkene hennes og filosofiske spørsmål hun tar opp i dem: makt, sannhet og svik. Verdensberømte skikkelser som Kassandra eller Judas får en ny, uventet tolkning i Lesia Ukrajinkas forfatterskap.
Опубліковано за виданням: Українка Леся. Повне академічне зібрання творів у 14 томах.
Том 4. Драматичні твори (1912–1913) (Луцьк, Волинський національний університет імені Лесі Українки, 2021).
Дон Жуан.
От і замкнулася камінна брама!
(Гірко, жовчно сміється.)
Як несподівано скінчилась казка!
З принцесою і лицар у в’язниці!..
Анна.
Чи то ж кінець лихий — собі дістати
з принцесою і гордую твердиню?
Чого ж нам думати, що се в’язниця,
а не гніздо — спочин орлиній парі?
Сама звила я се гніздо на скелі,
труд, жах і муку — все переборола
і звикла до своєї високости.
Чому не жити й вам на сім верхівлі?
Адже ви маєте крилатий дух —
невже лякають вас безодні й кручі?
Дон Жуан.
Мене лякає тілько те, що може
зломити волю.
Анна.
Волі й так немає,
її давно забрала вам Долорес.
Дон Жуан.
О, ні! Долорес волі не ламала!
Вона за мене душу розп’яла
і заколола серце!
Анна.
А для чого?
Щоб вам вернути знов громадські пута,
колись такі ненавидні для вас!
Дон Жуан.
О, певно я б не витримав їх довго,
якби не ви. Я б розрубав їх знову,
коли инакше з їх нема визволу.
Анна.
Хто самохіть їх прийме хоч на мить,
тому навік вони вгризуться в душу —
я добре знаю се, мені повірте! —
і вже їх скинути з душі не можна,
та можна силою й завзяттям духа
зробити з їх ланцюг потужний влади,
що вже й громаду зв’яже наче бранку
і кине вам до ніг! Я вам кажу:
нема без влади волі.
Дон Жуан.
Хай і так.
Я владу мав над людськими серцями.
Анна.
Так вам здавалося. А ті серця
від влади вашої лиш попеліли
і в нівець оберталися. Єдине
зосталось незруйноване — моє,
бо я вам рівня.
29.ІV.1912
I dramaet Steinherskeren om Don Juan endres rollene fullstendig: Hovedpersonen er en kvinne som inntar den dominerende «Don Juan»-rollen og forsvarer et utdatert, men fortsatt mektig tradisjonelt verdisystem.
Jeg har ikke fortalt om hvor mye Lesia Ukrajinka elsket fjell. Hun bodde ofte i nærheten av fjellene, men på grunn av sykdommen kunne hun ikke gå turer der. Fjellene forble et objekt for stille betraktning for henne. Hun skrev at fjellene på Krym har en underlig egenskap: Om høsten blir de ikke gule, men tvert imot grønne, fordi solen ikke lenger brenner dem like sterkt som om sommeren.
Hun foraktet «fast eiendom» — den som
«ikke bare selv er fast, men også fratar mennesker fri bevegelse så snart de kommer i kontakt med den».
Og hun elsket havet. Havet var hennes sanne element — majestetisk, rolig på overflaten, skremmende i dypet og fullt av monstre, nesten som de menneskene Ukrajinka så iherdig prøvde å forstå. Og samtidig:
«Jeg er ikke redd for havet …
Jeg er sikker på at det er snillere enn
mennesker: Vil det dra deg ned i dypet, gjør
det det uten å pine deg så altfor lenge.
Og det rører i hvert fall ikke den som ikke
oppsøker det selv».
Hun likte å spøke om at en forfatter i Ukraina først må dø for å bli anerkjent: Da vil forfatteren få en storslått begravelse, og folk skal endelig begynne å lese tekstene. For henne viste dette ironiske utsagnet seg å være profetisk. Hun døde i 1913, i den engstelige stillheten på tampen av første verdenskrig, noen år før Virginia Woolfs The Voyage Out og James Joyces A Portrait of the Artist as a Young Man kom ut. Mens noen kommer for sent til et tog, ankom hun den litterære modernismens plattform for tidlig — selv om hun på mange måter allerede tilhørte den.
Kisten hennes ble brakt nettopp med tog fra Georgia til Kyiv. En enorm folkemengde samlet seg på stasjonen. Seks kvinner i hvitt og svart bar henne gjennom byen til Bajkove-kirkegården.
Lesia Ukrajinka var førtito da hun døde. Jeg har nådd denne alderen selv, og jeg ser enda tydeligere hvor usedvanlig moden og samlet hun var. Det er i hvert fall det inntrykket tekstene og brevene hennes gir. Jeg vokste opp i en verden som i navnet virket fri; hun var en trippel fange: som borger, som en uhelbredelig syk og som kvinne.
Hun forsonet seg ikke med noen av
fangenskapene sine. Likevel kunne hun
ikke flykte fra noen av dem.
Men med hvilken verdighet viste hun en vei
som kanskje kunne føre til frihet!
Meny
Kontakt
info@ukon.no